Det var en gang en duo som het Kings Of Convenience. Den eksisterer ennå. Men spørsmålet er hvor lenge.

Februar 2001. VGNett har invitert førsteplassinnehaverne på VG-listen, Kings Of Convenience, til nettchat. Spørsmålene er generelt positive, men plutselig dukker dette opp: "Føler dere at dere bringer noe nytt til verden, ved å spille musikk som er så intetsigende og oppbrukt?" Svaret kommer raskt. "Synes du våren er like kjedelig hver gang?"

De to kongene i Kings Of Convenience dukket opp som en lavmælt overraskelse for fire år siden. Nå er de tilbake, litt mer høyrøstet enn tidligere. Eller, det vil si: Eirik Glambek Bøe er tilbake. Erlend Øye kan man ikke akkurat påstå har vært borte med alle sine elektronika-krumspring.

Eirik og Erlend fremdeles et band, selv om det er fysisk umulig å møte begge to samtidig. Etter å ha vært på en firedagers promoturné i England, har Eirik dratt hjem til Bergen. Den vokalbaserte DJ'en Erlend Øye har gått rett fra promoturné for Kings Of Convenience til DJ-turné på kontinentet. Følgelig møter vi Eirik på en økologisk restaurant i Bergen. Senere møter vi Erlend på mobiltelefon fra Salzburg. Det blir to samtaler, det.

Eirik spanderer Cortado og snakker om Festspillene i Bergen og avisstreiken. Vi ser på coveret til den nye platen, Riot On An Empty Street. I motsetning til coveret på Quiet Is The New Loud er det Eirik som er i fokus. Begge sitter på stuegulvet og spiller sjakk. Eirik sitter til høyre i bildet og ser inn i kamera, mens Erlend sitter langt til venstre. Midt i bildet sitter Eiriks kjæreste, Ina.
– Vi kranglet mye om det. Erlend ville jo helst være mer med på bildet, men nå ble uttrykket det motsatte av siste plate.

– Jeg liker coveret, sier Erlend Øye på mobiltelefonen sin. Erlend er i Salzburg. Det er grått og trist vær. Omtrent som i Bergen. Erlend snakker mest om musikk, gjerne ispredd anekdoter om folk han har møtt.
Coveret tar jo bort fokuset fra deg?
– I og med at jeg har andre prosjekter, så er det Eirik, mer enn meg, som representerer Kings Of Convenience akkurat nå. Jeg har vært så profilert at det virker som en bedre idé å fronte Eirik enn meg.
Hvorfor er Ina med på coveret?
– De tre viktigste tingene i Eiriks liv er med på bildet. Hans kjæreste og samboer. Hans makker og medsammensvorne. Og alle bøkene han leser for å bli psykolog. Det representerer Eirik veldig godt. Ikke fordi platen handler om ham, men man kan ikke uttrykke alt på én gang, mener Erlend.

Våren 1991: Fire gutter står på scenen. De er bandet Skog. Vokalisten Erlend synger sangen "Silden er snill", en parodi på Hvalfangsmotstanderne. Erlend kaster en sild ut til publikum. Etterpå framfører de "Solnedgang hele dagen lang", et dødelig seriøst åtte minutter langt epos om miljøødeleggelser. Gitaristen Eirik skal senere fortelle Roxrevyen på NRK Petre at forskjellen på dem og Seigmen, er at Seigmen bare finner på tekstene sine, mens Skog er inspirert av Karl Jung.

For utenforstående kan de framstå som ekstremt forskjellige. Eirik er den rolige, hjemmekjære og nesten innadvendte. Erlend er den hyperaktive, han med de merkelige brillene og, inntil nylig, barten. Erlend er han som har blitt popstjerne, mens Eirik er han som vil drive med mer enn bare musikk.

Hvordan har dette preget innspillingen?
– Før vi begynte ville Erlend lage ei plate i samme gate som den forrige, forteller Eirik.
– Jeg ville ikke være så filosofisk på forhånd, jeg ville ikke lage et ”dogme”-album der vi kun drev med akustiske liveopptak uten bass eller andre instrumenter. Jeg var redd for at det kunne bli en kreativ hemning. I en kreativ prosess må man sette seg litt fri. Jeg hadde mer lyst til å tulle og leke i studio, og bare prøve ut hva som er gøy. Jeg føler at resultatet er veldig sprikende.

– Innspillingen var en konstant diskusjon mellom meg og Eirik, sier Erlend.
– Jeg tenker mye musikkpolitikk, men Eirik tenker ikke så mye på det.
Hvem føler du har vunnet fram der dere har vært uenige?
– Ingen av oss. Platen er dessverre preget av at det er gjort kompromisser. Jeg er ikke helt fornøyd med den av den grunn.

Det blir jo mer farget med instrumenter. Men faren er at det setter for mye farge?
– På samme måte som Nick Drakes Bryter Layter ikke er så bra som de andre platene hans. Slik blir det med Kings Of Convenience også. Jeg synes det vi er flinkest til, er å være to gutter som sitter sammen og spiller gitar og synger samtidig. Og nok en gang synes jeg vi har fått en plate som jeg ikke synes rettferdiggjør den delen av oss.
Men det kan du jo ta igjen live?
– Konsertene forsvinner jo fort over i evigheten. He-he. Men vi kan ta det igjen neste gang. Håper jeg. Hvis det blir en neste gang.
Det blir det vel?
– Ja, vi får håpe det. Hvis folk liker det.

Folk kan komme til å like det. De mange studiotimene har vært brukt til å skape et mye mer skjerpet uttrykk. Flere av låtene er små bossanova-perler, som førstesingelen i Europa, "Misread", en sak som like godt kunne vært spilt inn på slutten av sekstitallet. Den er mer variert enn Quiet, og følgelig et mer spennende tonfølge enn forløperen. Selvsagt er det også tilsnitt av de rolige balladene som utgjorde mesteparten av debuten, men ikke hele tiden.

– Jeg har brukt veldig mye tid alene i studio, uten at Erlend har vært der. Erlend har kanskje vært der til sammen tre måneder. Mens jeg har vært i studio i en periode på seks måneder, sier Eirik.
Hvordan fungerer det når Erlend er i studio?
– Han sier hva han ikke liker, prøver å forandre det, drar igjen. Og så forandrer jeg det tilbake til slik det var. Så kommer han tilbake neste dag, og har glemt hva han mente. Og da har jeg fått viljen min, ler Eirik.

Så egentlig er det du som har bestemt hvordan platen skal være?
– Vi har en politikk på dette. Når vi er uenige, noe som vil si stort sett alltid, så får begge prøve ut sitt forslag. Og når vi har spilt inn hver sitt forslag kan vi bestemme hvilket som er best. Det blir slik at Erlend prøver sine ideer, og jeg mine. Og så er det jeg som ender opp med å ta avgjørelsen til slutt, fordi Erlend har reist på DJ-turné.
Hva er dere uenige om?
– Jeg tror Erlend er uenig med meg av prinsipp. Hvis jeg kommer med en uttalelse om hvordan ting skal være, og hvordan ting ikke skal være, så er han alltid uenig med meg. Jeg har nesten begynt å bruke omvendt psykologi for å få gjennom meningene mine.

– Når vi er demokratiske, fungerer det ikke, sier Erlend.
– Eirik kan ha mening A og jeg mening B, og en stund senere kan det være omvendt.
Hadde dere vært like demokratiske med flere i bandet?
– Da hadde det vært annerledes. Da hadde vi sikkert ikke holdt sammen så lenge. På et tidspunkt følte jeg at jeg hadde så mange prosjekter at Eirik må få litt slack. Dette er hans eneste musikalske uttrykk, så det er viktig at han står inne for det.

Platen skulle egentlig hete Republic Of Two, men en annen artist skrev en sang med samme navn. Da ble det Riot On An Empty Street.
– Erlend mener at tematikken er for lik Quiet. Han ville kalle platen Dire Straits, et tulleforslag jeg kom med en gang. Han mente seriøst at det var den beste tittelen. Men Dire Straits kommer med best of-plate uka før Riot kommer ut, sier Eirik.

– Dire Straits er en jævlig god idé, men der har vi litt av problemet til Eirik. Eirik mangler baller. Det er kanskje mitt største problem med Kings Of Convenience. Eirik er veldig omgjengelig, men har litt vanskelig for å gjøre noe spontant. Men det må man jo bare godta. Enhver positiv egenskap ved en person er også forsida eller baksida til en dårlig egenskap, sier Erlend.

Første singel i Europa er den brelette bossanovaen "Misread". Den klatrer allerede på radiolistene i England. I Norge har man i stedet valgt å fronte den den poppete ”The Smiths møter Belle & Sebastian”-saken "I´d Rather Dance With You", uvisst av hvilken grunn.
– I resten av Europa virker det som om de tenker at folk vil ha mer av det de likte sist. I Norge tenker de: Folk har fått nok. Kings Of Convenience har fornyet seg. Dette er ikke bare mer av det samme, mener Erlend.
– Hvis det går dårlig i Norge, kan vi jo si at det var singelvalget som gjorde det. He-he. Det er typisk at folk tror at singler skal representere platen, mens de som oftest representerer den raskeste og mest poppa siden av albumet.

Våren 2004: Eirik Glambek Bøe har signert flere leserinnlegg i Bergens Tidende, hvor han fokuserer på arkitekturens psykologi. Eirik er opptatt av byrom og Erlend Øye har vært debattdeltaker på konferanser om elektronisk musikk i Cape Town og blitt bedt om sin mening om København kommunes potensiale som musikkby.

Kommer det flere Kings Of Convenience-album etter dette?
– Det gjør det. Men hvis Erlend fortsetter å prioritere alle mulige andre prosjekter, gidder ikke jeg å bruke mine kreative krefter på Kings Of Convenience. Det kan lett bli slik at Erlend blir en gratispassasjer. At jeg skriver låtene og gjør alt i studio, og så kommer han innom av og til og synger og sånn. Det var litt tendenser denne gangen, sier Eirik.
Men det er fremdeles bidrag fra begge?
– På de gamle sangene er han den som har skrevet mest, for eksempel "I'd Rather Dance With You" og "Homesick". Men på de nye har jeg jobbet mye alene, mens Erlend har kommet med idéer. Hvis det fortsetter slik, vil jeg heller gi ut soloplate.

Slik du beskriver prosessen, er det på nippet til at Riot On An Empty Street er en soloplate?
– Nei, det er det ikke. Det er litt overdrevet. Men det er klart at når Erlend driver både med elektronisk solokarriere, er syngende DJ og vokalist i bandet The Whitest Boy Alive, så ... han har jo ikke ubegrenset med kreative krefter. Og det har jo jeg merket.
For han kommer til å være musiker på heltid, mens du ...
– Nå har jeg permisjon fra psykologi-studiene, Jeg vet ikke hva som vil skje med denne platen. Det er helt umulig å forutsi. Mange klarer ikke å selge plater den andre gangen, fordi årsaken til at de solgte plater den første gangen var at utgivelsen fungerte som et slags moment i tiden. Og vi kan jo ha vært et litt sånn fenomen.
Men det var vel ingen som trodde at den forrige platen skulle selge heller?
– Nei. Faktisk ikke. He-he.

Øyenstener
Så du trodde Erlend Øye hadde gitt opp Norge til fordel for kontinentet? Her er fem ting Erlend kunne tenke seg å eksportere til resten av Europa:

1. Norsk frokost. – Ideen om pålegg eksisterer kun i Norge.
2. deLillos. – En skandale at ikke deLillos engang er store i Sverige.
3. Demokratiet. – Det norske demokratiet fungerer rimelig mye bedre enn både det amerikanske og det engelske.
4. NRK. – I sin helhet.
5. Folkehøyskole. – Et genialt konsept. En skole som fokuserer på at ungdommen bare skal sosialisere og bli selvstendige mennesker. Flere burde tatt folkehøyskole i stedet for universitet.