Kings Of Convenience er blitt entertainere!

(Oslo/Puls): De kom rett fra Dublin hvor de hadde vært oppvarmingsband for de amerikanske lo-fi veteranene i Low. Deres misjon var å overbevise et fullsatt Rockefeller om at "Quiet Is The New Loud"-bølgen er kommet for å bli, og at massiv kritikerros fra både inn- og utland er noe de fortjener. Hvilket de etter dette definitivt gjør - om man skal legge stemningen og responsen blant publikum til grunn.

Det skulle vise seg å bli en kveld med både ironi og humor ledet av to antihelter med myke verdier. Og ikke minst fine og stemningsfulle låter.

I tillegg til å spille sine fineste låter benyttet de også kvelden tid til å kommunisere med publikum på entusiastisk og troverdig vis. De ironiserte over hverandre og fortalte små historier som gjorde at de klarte å underholde publikum både under og mellom låtene. Spesielt når Erlend Øye (han med brillene) gjennom bevegelser og væremåte, ironiserer over seg selv som den rake motsetning til alt som er hipt og kult. Han fremstår som en antihelt som selveste antihelt-himself, Woody Allen, ville hatt store problemer med å overgå.

Etter en litt tam og nervøs åpning, ble Øye og Eirik Glambøe Bøe relativt fort varme i trøya foran et sjeldent lydhørt publikum. Det var tydelig at de som hadde tatt veien til Rockefeller denne kvelden, var interessert i å få med seg det som foregikk på scenen. Og det var som nevnt verdt det.

Stemningen steg betraktelig da de allerede som sang nummer fem serverte deres kanskje mest kjente låt, ”Winning A Battle, Losing The War”. Dog etter først ironisk å ha konstatert at livet som popstjerner nok langt fra er så glamorøst som enkelte skal ha det til. Dette handler om knallhard jobbing! Det er morsomt å oppleve to fyrer med masse på hjertet og beina solid plantet på bakken.

De hadde også fått med seg Trine Reins tidligere uttalelser om at grunnen til at norske artister ikke lykkes i utlandet, var at de så for sløve ut – implisitt at hun selv ikke gjorde det. De lurte derfor på hvorfor Nathalie Imbruglia, med samme produsent som Rein, klarte å gjøre en stor hit av ”Thorn” – hvilket hun selv aldri klarte.

- Kanskje hun så for sløv ut, undret de seg, som ett av flere tankeeksperimenter.

Blant høydepunktene fant vi etter hvert en nydelig coverversjon avPortisheads ”Glory Box” som virkelig falt i smak blant publikum, før vi fikk kjente ”Toxic Girl”. De var også innom en morsom og refrengbasert versjon av Tom Pettys ”Free Fallin’”, også det et vellykket eksperiment.

Før de avsluttet hovedsettet fikk vi også med oss ”The Weight Of My Words” og ”Summer On The Westhill”; en låt de gjorde med lånt gitar fra Lars Lillo Stenberg - og dermed et stort øyeblikk for Bøe, ifølge ham selv.

De tok seg tid til ett ekstranummer før konserten var over. Jeg må innrømme at jeg ikke kjente igjen låta, men hva gjør vel det så lenge Øye fikk et lattermildt publikum til å fokusere på sine mislykkede dansetrinn. Når han i tillegg gikk ut blant publikum og spredte roser for å minne oss på om at det snart er vår, så er det lett å la seg sjarmere.

ERLEND OG EIRIK: I ferd med å bli skikkelig entertainere!

Frank Stener-Andersen

Nattguiden.no review

konsertomtaler

Kings Of Convenience - Rockefeller 28.03.01

Hvem hadde vel trodd at Kings Of Convenience skulle danse på høytalerne - "I`d Rather Dance With You Than Talk With You"...

Etter mer en nok venting på sitteplassene våre denne kvelden, fant herrene Eirik Glambæk Bøe og Erlend Øye ut at det kanskje var på tide å entre scenen. Litt vel stille og andektig blant det følsomme publikummet, men dette forandret seg etterhvert.

Det ble etter forrige konsert sagt å være en "pinlig stillhet" og selvhøytidelighet, men for undertegnedes del var dette nå byttet ut til fordel for en god del overraskende humor og småhistorier. Guttene var også svært nøye på lyssettingen, og man kan jo skjønne uvennskapet med Europas ensemble av lysmenn - etter en stund med hovedfokus på publikum, bestemte de seg likegodt for å slå av alt, så vi ble sittende i stummende mørke alle sammen.

Fornøyde publikummere applauderte begjærlig gamle som nye sanger - i tillegg til låtene fra EP`n Live In A Room og den sinnsykt kritikerroste plata "Quiet Is The New Loud", ble vi servert et par nydelige små perler, "Riot On An Empty Street" og "Kamen Island".

Mobilen måtte være avslått, og snakking kunne vi gjøre mellom sangene, men det burde jo egentlig være en selvsagthet på enhver konsert. Som dette iallefall. Forrige gang jeg slo av min telefon, var på Low, passende, ettersom det er dette bandet guttene nå har turnert med. Følelsen av konsertene ligger i samme dumpa, ikke like sakralt og magisk som Low, men litt ro i sjelen får du.

Overraskende nok, atmosfæren må ha virket inn på det lille bandet(som tok seg god tid til å forsøksvis avkrefte eventuell Simon and Garfunkel-påvirkning), det hele endte med at Erlend svinset rundt i crooner-land på en rimelig sjarmerende og smått komisk måte, dinglende med beina i valpete dans og balansering på høytalerne.

For virkelig å spre vårfølelesen ble roseblader drysset utover publikum og kumpan Eirik, som heltemodig forsøkte seg på De Lillos - Lars` gitar(innkjørt for anledningen), dog ikke uten feil.

Men publikum ga stående applaus.Tekst: Siri L.