- Så lenge det er kvalitet over oss, spiller det ingen rolle om noen mener musikken vår er i vinden eller ikke. Akustisk rock kan aldri gå av moten, sier Erlend Øye. (Foto: OLAV URDAHL) Perfeksjonister. - Forrige plate tok vi opp på bånd, men denne er med datamaskin. Vi er ikke fornøyd med en sang før et magisk element oppstår, sier Eirik Glambek Bøe. (Foto: OLAV URDAHL) Backstage. Kings of Convenience (Koc) ble verdenskjente for noen år siden. Mange ventet på en oppfølgerplate. Men Eirik vraket poplivet til fordel for psykologistudier. Nå har Erlend (rødt hår) og Eirik (mørkt hår) funnet sammen igjen. På et vis. (Foto: OLAV URDAHL) Eirik Glambek Bøe. (Foto: OLAV URDAHL) Erlend Øye. (Foto: OLAV URDAHL) Anonym. - Jeg liker å være anonym i Bergen, sier Eirik Bøe. (Foto: OLAV URDAHL)

Scener fra et ekteskap

Hvordan er det å leve i et ekteskap der forskjellene er større enn likhetene? I en dag spionerte vi på duoen Kings of Convenience for å få svar.

Den ene heter Erlend Øye.  Den andre heter Eirik Glambek Bøe. En gang var de bestevenner. Så ble de Kings of Convenience (Koc).

De ser nesten ikke på hverandre.

Eirik står midt på gulvet i den gamle konsertsalen. Han ligner på Frodo i "Ringenes herre". Det er helt tomt i Logen i Bergen. Bortsett fra en lang gutt med rødt hår og store plastbriller som sitter på en stol på scenen. Det er Erlend. Han ser på gitaren sin. Stille går Eirik opp på scenen. De to hilser ikke hallo. De gjør hver sine ting. Etter noen minutter sier Erlend til Eirik:

- Jeg har fått tak i nye strenger til gitaren. De er veldig gode.

Siste finpuss.  Om få timer skal de spille konsert på denne scenen. Et comeback. Den første ordentlige konserten i Norge på halvannet år. De skal gi ut en ny plate. Oppfølgeren til den plutselige suksessen "Quiet Is The New Loud", platen som satte navn på en internasjonal bevegelse: stille, melankolsk, akustisk rock. Den solgte 135 000 og var den første norske platen som havnet på NMEs "årets beste"-liste. De turnerte. Fikk fans i New York og Japan. De havnet på forsider. De var stjerner. Men så bråstoppet det. Eirik ble syk. Eller klarte ikke mer. Han forsvant. Siden hørte vi bare om Erlend: han sang på Röyksopps "Poor Leno" og "Remind Me", han flyttet til Berlin, laget soloplaten "Unrest", tok DJ-jobber som "den syngende DJ" og lage en plate i DJ Kicks-serien.

Men det var Kings of Convenience folk ventet på. Erlend ventet også. På Eirik. Men Eirik ville fortsette psykologistudiene, og veiene deres gikk lenger og lenger fra hverandre. Det var nesten som hos heltene deres, Simon & Garfunkel. Men én dag, for noen måneder siden, sa Eirik til Erlend: jeg er klar. Omtrent samtidig som Simon & Garfunkel kom sammen igjen.

Nå forbereder de konsert, de gamle bestevennene, som en republikk bestående av to. Alt er fint, men det er fortsatt noe rart her.

De står noen meter fra hverandre på scenen. Erlend sier noe til Eirik. Som ikke svarer, han skriver SMS. Når Eirik etterpå henvender seg til Erlend, ser sistnevnte på lydmannen. Det er noe med måten de er sammen på. Den ene sitter, den andre står, den ene er hjemmekjær og vil leve anonymt i Bergen, den andre drar til Berlin fordi han ikke får nok anerkjennelse i Bergen. De er som et gammelt ektepar, kanskje bitre fordi de ikke elsker hverandre slik de gjorde.

Smiler de plutselig til hverandre? Et lite et?

- Jeg har ikke lyst til å gi intervju,  jeg har sagt mitt. Jeg er sliten, sier Erlend Øye, hengende over et piano rett etter lydsjekken.

- Det er din tur nå, jeg har gjort det, og jeg må være hjemme til middag klokken 18, sier Eirik.

- Kan jeg bli med deg og spise? Eller blir det stress? Spør Erlend.

- Det går greit. Kom etter intervjuet.

Erlend blir glad over dette, men oppgitt over å måtte snakke mer. Plutselig går han. Han går opp trapper og legger seg i en dyp sofa. Han lukker øynene. Etter et halvt minutt våkner popstjernen.

- Forholdet mellom Eirik og meg er ikke så tegneserieaktig som folk tror, men vi har to ideer om musikk. Jeg mener A, han B, blir jeg med på B, er han A. Men det er bra, det, vi er som et politisk parti, og da bør man alltid vite motpartens argumenter. Men plata kunne vært bedre, for det er et enormt potensial i låtene som vi ikke får helt ut. Hver sang finnes i Platons idéverden. Du vet, hesten finnes i Platons idélære. Når en ny låt kommer, er det som å åpne en dør: Oioiooi! Det er en hest der inne, den har tre bein, nei fire, har den ikke hale? Jo der er halen! Så går døren igjen. Når vi åpner den igjen, har den bare tre bein. Derfor har noen av sangene bare tre bein, mens når vi en dag spiller sangene, oppdager vi at de hadde fire bein. Her må både Eirik og jeg ta litt kritikk.

De to møttes på gymnaset. De var ikke veldig gode venner, men en dag oppdaget de hverandre, fascinert av hverandres kunnskap. De så seg selv i den andre: Smart, morsom og talentfull. Men vennskapet fikk brister. Ryktene sa at Erlend hadde tatt æren for noen av låtene. Og at Eirik satt såret igjen i Bergen. Troen på at bandet skulle gjenoppstå sank.

Erlend setter seg plutselig opp, han legger seg over bordet.

- Mitt ambisjonsnivå måtte justeres ned. Jeg skjønner meg ofte ikke på ham. Jeg er lei av å prøve å få til ting, aldri vite hva som skjer. Eiriks mangel på begeistring er et problem. Han betviler gode nyheter. Kommer en dårlig nyhet, ler han og sier "typisk". Eirik er mer maskin enn meg. Live er han ganske flink til å spille ting på en måte vi har avtalt. Jeg er flinkere til å få noe ut av situasjoner der vi ikke vet hvor vi skal.

- Er det ikke litt rart å kritisere en venn sånn?

- Jeg risikerer ingenting ved å si dette. Vi vet hva vi mener om hverandre. Det er som et Yin & Yang-opplegg. Noen venner funker hvis de spiller golf sammen. Men bygger de båt, kan det bli krise. Mellom oss finnes en forbindelse fra dypet av vår grunnmur. Det er en seriøs investering i vennskap å vie fem måneder av våre liv på å lage plate, sier Erlend.

Eirik sitter ved pianoet og spiller.  Erlend går ned fra scenen. Så begynner han å bevege armene, så kommer hoftene, beina, skuldrene. Til Eiriks toner danser Erlend Øye alene på det store gulvet. I et øyeblikk smiler han og ser opp mot vennen.

Noen timer tidligere sitter Eirik på kafé. Han ønsker ikke å vekke Erlend, som kommer rett fra DJ-jobb i Köln.

Eirik begynner med å fortelle om psykologen Erich Fromm, om at angst og frihet er to sider av samme sak. Mennesket frykter friheten. Frihet er i ytterste konsekvens: du er fri til å handle og velge selv. Eirik overfører dette på samfunnet. Det er for mye å forholde seg til, for mye å velge mellom, vi takler ikke friheten, og med markedsliberalismen lar vi markedet bestemme for oss. Det gjennomsyrer politikk, næringsliv, media, platebransje, alt, sier Eirik. Hvis markedet vil ha det, blir det sånn. Slik dukker McDonald's opp over hele verden, på bekostning av lokal variasjon. I platebransjen har du én plate på deg på å vise at du selger. Med lovnad om større valgfrihet får vi mindre.

Eirik er opptatt av frihet. Da han mistet sin, tok han telling.

- Etter forrige plate, vokste alt ut av alle proporsjoner. Jeg ble kastet ut i en tilværelse jeg ikke hadde valgt. Et ukjent menneske på et kontor i London bestemte min timeplan. Det nye livet kom som et sjokk. Jeg er hjemmekjær, liker å være med venner og kjæreste, være på et sted og vite hva som er på andre siden av kvartalet.

- Har du bestemt deg for hva du vil være, psykolog eller popstjerne?

- Jeg vil forsøke begge deler. Jeg nyter å hoppe mellom fordi de er så forskjellige. Men som artist har jeg intense utfordringer: Fokuset er på meg. Jeg skal stå på en scene, og de skal se på meg. Jeg liker bedre å se på verden. Noen trives godt i den bransjen, som Erlend. Jeg føler meg som en turist i popverdenen. Dette er ikke livet mitt, sier jeg til meg selv, bare et sted jeg kan besøke.

- Du nyter det litt?

- Jeg nyter konsertene som føles som en eneste seiersrunde. Men jeg kan ikke fordra det når vi ikke får det til. Hverken Erlend eller jeg er gode musikere. Vi er avhengig av å ha dagen. Og vi har ikke et band eller effekter å gjemme oss bak. Men det er fallhøyden vår som kan gjøre det så bra. Når det løsner for oss, merker publikum det. De blir letta.

Han snakker stille og tenker seg om før han svarer. Han virker lett.

- Chris Martin i Coldplay sa: alle kunstnere har en dyp følelse av at de er falske. At de en dag kommer til å bli avslørt som middelmådige. Jeg kjenner meg igjen i det. Når jeg er på scenen tar jeg på en maske, min persona, og for å vinne mange tusen menneskers gunst, viser jeg min beste maske. Men da blir følelsen av at det er noe jeg ikke viser enda sterkere. Klarer jeg å veksle mellom å se og bli sett, blir jeg glad, sier han.

15 minutter før konserten  i Bergen. Eirik sitter i en sofa i et backstagerom fylt opp av Doc, Fisherman, frukt, grønnsaker, te og honning. Erlend sitter rett bak sceneteppet, i fosterstilling, uten å si noe, med hodet mellom knærne. Salen utenfor er full. Unge mennesker og noen eldre sitter spente i stolene. Hva har raringene kommet opp med? Hvordan fungerer de sammen? Kings of Convenience kommer ut på scenen til jubel. Erlend ser trøtt ut og fortrekker ikke en mine. Eirik smiler. De ser utover salen. Plukker opp gitarene. Erlend ser på Eirik. Eirik lukker øynene. Erlend gjør det samme. Så begynner de. "I can't stop listening to the sound/of to soft voices blended in perfection/".

Erlend Øye har en drøm.  I livet sitt søker han etter følelsen av gode filmer, det filmatiske, øyeblikk med gode replikker mellom gode venner, fint lys, varme, øyeblikk der han føler "nå er jeg i filmen om Erlend Øye".

- Hvor er du nå?

- In the making of... Den sterke nostalgiske kraften i Kings...er en slik følelse. Jeg hadde glemt hvor flott det kan være å spille med Eirik, men plutselig er sangene våre flotte hester med hale og fire bein som galopperer ut av høyttalerne! Jeg kjente nylig kraften på en konsert i Bonn. I øyeblikk mens vi spilte, tenkte jeg på de små hintene Eirik og jeg så da vi var 16-17, hint om at vi har noe sammen. Det var en varm følelse, en forbindelse med hele mitt livsløp. Øyeblikket finnes. Det er her!

Det er bare de to kassegitarene,  de to stemmene senket til hvisking. Men effekten er som dynamitt, på en måte, lunten brenner og brenner, men det smeller aldri, kraften ligger i å vente på lunten som ikke smeller. Ved å senke stemmen får de folk til å lytte. De spiller litt feil, vokal faller ut, de er ruskete, men de snur alt til sin fordel. De er morsomme uten å smile.

I skjul titter de på hverandre, nesten beundrende. Erlend synger Simon &Garfunkel-sangen "A Most Peculiar Man". Anmelderne skriver dagen etter at dette var et magisk øyeblikk. Eirik ser ned på Erlend og sier til publikum:

- Jeg er stolt av å spille i band med den fyren der.

Erlend smiler, han ler nesten. På veien ut fra scenen tar de hverandre i hendene.